Noen ganger rekker man bare akkurat det man skal rekke. Det er fint det også.

I helgen var jeg i Norge.  Bare en svipptur. Det gikk veldig fort. Så fort at jeg ikke rakk mer enn akkurat det jeg skulle rekke.

Men det var fint å rekke akkurat det jeg skulle rekke. For eksempel rakk jeg å ringe på denne døren:

Her har jeg vokst opp og her bor Mamma og Pappa.

Dessuten rakk jeg å ta trikken og ta bilde av reklamen for Nobels fredssenter som jeg likte så godt. Det føltes litt flaut å ta bilde på trikken siden jeg satt der helt alene, så jeg gjorde det veldig fort og håpet ingen så meg. Men jeg tror de som satt bak meg så meg, og jeg tror de syntes det var litt rart. Da tenkte jeg at det gjør ikke noe å være litt rar.

Fin reklame.

Etter at jeg hadde tatt trikken rakk jeg å prøve meg på å være viktig. Derfor dro jeg på konferanse på Modum Bad. Det var mer enn spennende og jeg ble fylt av tanker. Akkurat sånn jeg liker det. Dessuten følte jeg meg ikke viktig i det hele tatt, bare veldig engasjert. Da var det fint å kunne rusle i den fine skogen.

Midt i den fine skogen fant jeg fine dikt som ikke kunne bli igjen i skogen. Jeg ble nødt til å ta dem med meg hjem. Derfor tok jeg bilder. 

(Unni W. Johansen)

"Velkommen", sa lysthuset. "Kom bare inn." "Takk", sa jeg. "Jeg skal bare ta et bilde."

Til slutt fant jeg en trestubbe og tok fram tenkebok og penn og twist.

Så reiste jeg hjem igjen til København.

A-K.