Når venner tar tyren ved hornene og kommer til København blir ett stk Anne-Kari glad.

Noen ganger må man bare ta tyren ved hornene og skrive et blogginnlegg. Bortsett fra at bloggen ikke er noen tyr, og jeg ikke har noen horn i hånden.

Jeg har mye å skrive om og mange bilder og vise, for jeg har hatt fint besøk av mange fine, varme, og hyggelige mennesker. Det har vært meget sjovt.

Ellen Margrete kom i oktober og hun fant en jakke på loppemarkedet i Nørrebrogade, og jeg måtte ta bilde av den for at hun skulle se hvordan den så ut for hun hadde ikke stort nok speil. Men den var så fin, og damen var så hyggelig, så det var ingen grunn til å være i tvil.

Dessuten gikk vi i Blågårdsgade i solskinn og så på grønnsaker.

Jeg har blitt så glad i Blågårsgade helt til Kirsten fortalte meg at det er i Blågårdsgade alle gjengoppgjørene finner sted. Jeg tror jeg velger å ikke tro på Kirsten.

Også pratet vi på kalaset, og jeg ble så ivrig at Ellen Margrete ikke fikk knipset skarpt.

Det var et rigtig hyggelig besøg.

Ellen Margrete måtte dessverre dra, men da kom Kristine plutselig gående over engen og jeg tenkte at det så ut som om hun hadde vært med i en filminnspilling i en gammeldags engelsk film. For luften var tåkete og lyset var litt sånn rett før det ble skumring og Kristine var rolig mystisk. Det var ganske gøy å ta bilde, og Kristine var veldig flink til å gå over engen.

Så kom Nina og Ruth Eva.

”Hei!”, sa de og så lure ut og smilte i hele ansiktet sånn at jeg ble glad inni meg. 

Vi gikk i Assistens Kirkegård og syntes det var veldig fint der. Det var det også.

Plutselig støtte vi på en engel. Jeg syntes det var fint at engelen var plassert ved gravstøtten til en som het Ellen Margrethe.

 

Etterpå ble Ruth Eva fin på bildet,

Og jeg lo på sykkelen.



Da Ruth Eva og Nina dro, gikk det ikke lang tid før Elisabeth og Ida tok turen ned. Det også sa ”Hei!”,og så satte vi oss på Von Fressen. Kirsten hadde lyst til å bli fotograf for en dag, så hun tok bilder. Resten av pigerne snakket. Jeg tok også bilder, da. Ja. Dere ser det her.

Men vi gikk også tur i Frederiksberg have. Der var det veldig fint, og jeg ble litt overveldet. Samtidig som jeg ble overveldet, forsøkte jeg å være kul snikfotograf, men det resulterte bare i uskarpe bilder eller ryggbilder. Men man skal ikke kimse av rygg, for det kan også være fint. Jeg synes det fanger stemningen.

I Frederiksberg have så vi en barnefamilie som kastet løv. Da tenkte jeg at jeg vil også få en familie hvor vi kan kaste løv på hverandre. Det så så hyggelig ut. Vi bestemte oss for å at vi også måtte kaste løv, så da gjorde vi det, vi da. Alle sammen.

Først kastet Ida og Elisabeth løv.

Jeg snek meg inn og kastet løv sammen med Elisabeth jeg også.

 

Så kom plutselig Kirsten og Kristine løpende inn i bildet og kastet løv, og det var så morsomt at jeg knipset og knipset og klarte ikke å velge ut ett enkelt bilde til bloggen. Det ble en hel bildeserie.

Men så, helt sånn plutselig, var de liksom ferdige med morsom løvkasting og så helt vanlige ut igjen. "Gidd å fortsett,liksom",sa de. "Jaja", tenkte jeg.

 

 

Mange fine helger + fine fine København = gode gode minner.

A-K.

Klokkestilling og Grønne strømper.

I dag, mens jeg spiste frokost og tenkte på helgens begivenheter og søndagens planer og drakk kaffe som ikke var presskannekaffe, men som var pulverkaffe med espressosmak med melk i fordi jeg ikke hadde lyst til å måtte rengjøre presskannen etterpå, tok jeg meg selv i å tenke at nå, nå er det lenge siden du har skrevet om hygge. Og nå er det snart november.

Det er søndag morgen og jeg måtte spørre en venn om klokken var 11.36 eller 10.36. Jeg måtte spørre to ganger, for jeg fikk ikke med meg svaret første gang og jeg ville så gjerne få et svar. Så da spurte jeg likeså godt en gang til, selv om det føltes i overkant. Men det var ikke i overkant, for jeg fikk svaret på nytt, presist og konsist, akkurat som jeg liker det. Man må ikke være redd for å være i overkant.

Klokken var 11.36 og ikke 10.36. Jeg skjønte ikke så mye med en gang, for jeg stilte ingen klokke i natt, men mobilen min stod stolt og rank og glimret 11.36. Så forstod jeg, slik jeg plutselig også husket at jeg forstod like intenst i vår og i høst og våren før der igjen, at mobilen stiller seg selv.  Det er sånn det fungerer nå. Mobilen stiller seg selv. Snakk om. Snart kan jeg begynne å si ”da jeg var ung, da hadde vi ikke mobil en gang.” Men jeg sier det ikke, for det virker ikke helt naturlig. Jeg er tross alt bare 24 og trenger ikke leke gammel før jeg er det.

Dessuten har jeg vært på Louisiana for første gang i mitt liv, og der så jeg på kunst. Klee og Cobra-utstillingen. Og der så jeg et så nydelig bilde malt av Paul Klee som heter ”Med grønne strømper”. Det var så vakkert at jeg måtte se på det lenge og så ville jeg bare snu meg for å se det en gang til. Det var herlig frihet og barneglede. Jenten i bildet hadde kjole på seg, kjole med mange farger. Blå prikker og rødt og oransje. Og armene lyste gullgult. Også hadde hun blå øyne. Ansiktet var grønt, det tror jeg skulle kommunisere noe. Og strømpene var herlig grønne, og jenten stod med åpne, reiste armer og den ene foten litt til side – åpen for livet – med grønne strømper på. Jeg vil ta med meg herlig frihet og barneglede, med åpne armer, akkurat som jenten i bildet.

With Green Stockings, Paul Klee, 1939



A-K.

Noen ganger rekker man bare akkurat det man skal rekke. Det er fint det også.

I helgen var jeg i Norge.  Bare en svipptur. Det gikk veldig fort. Så fort at jeg ikke rakk mer enn akkurat det jeg skulle rekke.

Men det var fint å rekke akkurat det jeg skulle rekke. For eksempel rakk jeg å ringe på denne døren:

Her har jeg vokst opp og her bor Mamma og Pappa.

Dessuten rakk jeg å ta trikken og ta bilde av reklamen for Nobels fredssenter som jeg likte så godt. Det føltes litt flaut å ta bilde på trikken siden jeg satt der helt alene, så jeg gjorde det veldig fort og håpet ingen så meg. Men jeg tror de som satt bak meg så meg, og jeg tror de syntes det var litt rart. Da tenkte jeg at det gjør ikke noe å være litt rar.

Fin reklame.

Etter at jeg hadde tatt trikken rakk jeg å prøve meg på å være viktig. Derfor dro jeg på konferanse på Modum Bad. Det var mer enn spennende og jeg ble fylt av tanker. Akkurat sånn jeg liker det. Dessuten følte jeg meg ikke viktig i det hele tatt, bare veldig engasjert. Da var det fint å kunne rusle i den fine skogen.

Midt i den fine skogen fant jeg fine dikt som ikke kunne bli igjen i skogen. Jeg ble nødt til å ta dem med meg hjem. Derfor tok jeg bilder. 

(Unni W. Johansen)

"Velkommen", sa lysthuset. "Kom bare inn." "Takk", sa jeg. "Jeg skal bare ta et bilde."

Til slutt fant jeg en trestubbe og tok fram tenkebok og penn og twist.

Så reiste jeg hjem igjen til København.

A-K.

Det er fint å bli kalt for lifesaver.

Jeg har en veldig hyggelig samboer som kommer fra Michigan. For eksempel kaller hun meg lifesaver fordi jeg lånte henne regnbuksen min. I Michigan har de ikke sånt. Jeg ble glad for å bli kalt lifesaver og for at jeg har en så hyggelig samboer. Jeg har ikke blitt kalt for lifesaver før. 

A-K.

Noen ganger må man bare dra til Århus.

For noen uker tilbake var jeg i Århus.

For å komme seg fra København til Århus må man ta fergen. Jeg liker å ta fergen. Når jeg tar fergen må jeg alltid helt ut på dekk og få all vinden i ansiktet og miste kontrollen over håret. Og akkurat da - da vinden blåste sånn at jeg måtte lukke øynene og håret gjore at jeg uansett ikke kunne se, da tok jeg bilde av uendelig hav.

Sånn ser det ut med uendelig hav.

Da jeg kom fram møtte jeg fine Janne-Celia som skal bli arkitekt når hun blir stor.

Og etterpå møtte vi solnedgangen sammen. Hadde jeg stått ved siden av en gutt hadde det blitt romantisk. Nå var det ikke romantisk, men veldig fint.  

Århus byr på mye hygge, for de har fine kanaler der, og smale brostenssmug. Også har de høstløv, akkurat som i København. Masser av høstløv.Og siden jeg tydeligvis har forelsket meg i høstløv, måtte jeg ta flere bilder av høstløv. Og legge ett av dem ut her. Det blir visst aldri for mye av det der.

Senere oppdaget jeg at arkitektstudenter ikke har lesesal, men tegnesal. Kult.

Dessuten er visst arkitektstudenter ganske kule. Dette hadde de limt på vinduet ut mot gaten. Jeg tenkte at jeg likte det.

På vei hjem igjen leste jeg Weekend-avisen og hadde det fint.

Også tenkte jeg på håp og optimisme. Og tok et bilde av det også. Det er vakkert når mennesker ønsker å gi andre håp og optimisme.

Da jeg kom hjem til dette lyset ble jeg salig.

Det føltes så veldig hjemme.

A-K.

Menn er også glad i chokolade. Blomster foretrekker vann.

I dag slapp jeg akkurat unna regnet. Og så vannet jeg blomstene.

Det var ikke disse jeg vannet, for de hadde fått vann nok fra himmelen. Eller morgendugg var det visst.

Men denne fikk vann i dag. Det ble den glad for.

Dessuten så jeg en mann som løp i fullt firsprang med en t-skjorte der det stod ”chokolade”. Svart på hvitt. Da tenkte jeg at det var første gang i mitt liv at jeg så en mann i fullstendig galopp med ”chokolade”-tskjorte. Kul mann. Jeg kunne tatt et bilde av ham, men jeg tror han hadde følt det påtrengende. Dessuten høres han nok kulere ut når jeg bare forteller om ham, og ikke viser ham på et bilde. Det er fordi jeg har god fortellerteknikk.

Snart kommer Kristine på kveldsmat. Det gleder jeg meg til. Det er torsdag, type snart kveld, og det føles riktig fint.

A-K.

Gode dager med godt vær og gode jenter.

Sykkel-VM i Rudersdal. Hadde ikke vi vært der hadde det vært to mindre til stede. Jeg tenker at det var godt vi dro.

På vei hjem fikk vi streng beskjed fra Danmark:

Ok, tenker jeg.

Men først vil jeg på epleslang, for jeg vil jo leve litt også.

Kirsten er heller skeptisk.

Og jeg konkluderer med at ok, da. De henger for høyt.

Som kompensasjon tar jeg bilde av høstløv.

Og neste dag tar jeg bilde av høstløv og blå himmel og kors. Og blir ettertenksom.

Og midt i uken blir vi fysne.

Da oppdager vi KaffeKalaset.

Men plutselig er det så mange fine farger i grønnsaksboksen også.

Og danske epler som ligner på norske epler er like gode som norske epler.

 

Etterpå blir Kirsten lykkelig når hun finner tannpirkeren.  

 Og jeg blir lykkelig når jeg får drikke kaffe og bli engasjert på Paludan.

Gode dager med gode jenter i godt vær. Gode jenter med godt vær på gode dager. Godt vær med gode dager og gode jenter. Jeg klarer ikke bestemme meg.

A-K.